HEI DU! HVEM ER DU EGENTLIG???

Ja, DU ja! Hvem er du? Har du noen gang tittet på ditt eget speilbilde og spurt deg det spørsmålet? Eller er du av den typen som er HELT sikker på hvem du er og hva du står for? 

Hvis du skal være helt ærlig med deg selv, tør du påstå at du virkelig kjenner deg selv så godt at du vet hvordan du vil reagere på enhver situasjon? Er det noe du da har planlagt, eller kommer det naturlig? 

Hvis du skulle bli utsatt for mobbing på skolen, arbeidsplassen eller av et familiemedlem. Hvordan ville du reagere? Hvis noen tydelig viser at de ikke liker deg. Hvordan ville du reagere da? Hvis du har blitt stigmatisert på en eller annen måte, ville du bli satt ut? Kjent knuten i magen som ble hardere og hardere? Tankene som svirrer i hodet hele tiden der du hører du selv forsvarer deg? Kjenne på fortvilelsen over å ikke bli forstått?

Dette er nok ikke uvanlig! 

For mitt vedkommende føler jeg både at jeg kjenner meg selv ganske godt, OG vet hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. For mange år siden satte jeg meg ned og tenkte over akkurat dette. Hvem er jeg, og hvorfor er jeg som jeg er? Og jeg gikk dypt ned i tankene og hukommelsen. Langt tilbake til barndommen. Ærlig talt, barndommen min er full av traumer! 

Det er en ting som jeg takler dårligere enn andre ting. Og det er når folk ikke tror på det jeg forteller! Hvis jeg drar opp en faktasak og folk nekter på at det er sant? Ja, da kjenner jeg på både frustrasjon, sinne og fortvilelse. Jeg hater at folk ikke tror på meg! At det settes i tvil at det jeg forteller har rot i virkeligheten. Hvorfor kan man ikke bare si "åja, det visste jeg ikke"? Eller "åja, sier du det?" Det hadde vært deilig kjenner jeg... Å bli hørt...

Da jeg var 6-7 år var jeg på hytta med både besteforeldre, søsken og foreldre. Vi hadde hytte ved sjøen. Skjebergbukta ikke langt fra svenskegrensa. Vår hytte lå ganske høyt oppe, så vi måtte gå nedover en fjellskrent og bortover et jorde for å komme til stranda. Like ved stranda hadde min søster og jeg venninner som det hendte vi besøkte. Denne dagen var jeg alene sammen med en venninne ved stranda. Dette er 40 år siden nå, så detaljene er jo ikke helt der lenger, men jeg husker at vi gikk langs stranda. Det var fjellgrunn akkurat der vi stod da vi plutselig fikk øye på et par seler som lå på steinene og solte seg! Seler! Hadde aldri hørt om seler i Norge før jeg i allefall, kanskje ikke så rart i og med at jeg var så ung... Min venninne (som jeg ikke husker navnet på) og jeg ble stående lenge å se på dem. Vi forsøkte også å nærme oss dem, vi ville så gjerne klappe dem husker jeg, men det ville ikke selene, så de flyktet ut i vannet og ble borte.

Gjett om jeg hadde noe å fortelle om da jeg kom tilbake til familien? Jeg var helt opprømt og stammet sikkert også. Snakket fort gjorde jeg også når jeg ble ivrig, men jeg fikk fortalt dem om det fantastiske jeg og venninnen min hadde opplevet nede på stranda! MEN INGEN TRODDE PÅ MEG! Og jeg som ikke hadde så god fantasi!!!
Dette plaget meg faktisk i mange år! Helt til det en dag på Dagsrevyen ble fortalt at det var observert seler i norskekysten! Da var jeg blitt ungdom, og hadde ikke glemt det faktum at ingen trodde på meg den gangen. Så da sa jeg det da: DET VAR JO DET JEG SA! Hvorfor trodde dere ikke på meg? -"Åååå, gjorde vi ikke det? Hehehe, jaja. Er det nå så farlig da?" Det var responsen jeg fikk. Det som hadde betydd så mye for meg ble bare bagatellisert. Men, jeg tror faktisk akkurat denne historien er årsaken til at jeg kan bli andrenalinhissig over å ikke bli trodd.... Hvorfor skulle jeg lyve liksom? Det er ikke helt min greie!

Vet du hvorfor du reagerer som du gjør?

#barndom 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

trudesynet

trudesynet

46, Oslo

Har vel en mening om mangt og mye. Liker å skrive både alvorlige emner, men håper også å komme med noen humoristiske betraktninger i blant. Elsker å få folk til å le, så hvis du trekker på smilebåndet når du leser bloggen min, la meg få vite det!

Kategorier

Arkiv

hits