KVINNEDAGEN



 

I dag er det den internasjonale kvinnedagen, og mediene renner over av artikler om kvinner og hva de opplever som gammeldags kvinnesyn.

I går hørte jeg om kvinneidrett.Altså det er ikke første gang jeg hører om kvinneidrett, men det er da et begrep!  I dag står det om kvinner som stikker nesen frem. Enten i form av å ha en "mannfolkjobb" eller humorister med baller som f.eks. Sigrid BondeTusvik og Anne-Kat. Hærland 

Er det ikke på tide at vi damer tar igjen med mannfolka? 

Hva med kokker f.eks.? Matlaging var jo fra gammelt av en kvinneting! Hva skjedde? Joda, mannlige kokker har det vært i mange år nå, men når snudde det? Eller har det vært mannlige kokker bestandig? 
(Fant en artikker fra 23. januar 2012 der Eyvind Hellstrøm uttaler: Krever mindre av kvinnelige kokker! Det holder at de er vakre og veltalende!) Hmmm...

Menn som sminker seg? Menn som jobber i barnehage? Flyvert(inn)er?

Nei, øh, kjenner at dette blir vanskelig jeg! For det å kritisere disse tingene blir bare teit. Nå har jo dette blitt så vanlig liksom...

Men, hva med kvinner som direktører og idrettsstjerner? Kvinner som stikker nesen frem og sier det de mener? Er ikke dette også vanlig nå da folkens? Litt i allefall? Når skal menn skjønne at vi ikke har tenkt til å stå med forkle i bakgrunnen og bare vente på at menn skal ta viktige beslutninger, være morsomme, ta medaljer i OL og VM, forsvare konge og fedreland? 

Jeg lurer altså på hvordan samfunnet ville sett ut dersom vi var likestilt! Når den gjensidige respekten er vanlig.

Menn er flinke til å gratulerer oss med kvinnedagen, men selvfølgelig er ikke dette så vanskelig! Vi har 1 dag! Gutta har 364. Så såpass kan de da gjøre. Ikke sant? 

Og så har vi rødstrømpene da! Kvinner som diskriminerer kvinner! DA snakker vi! Kvinner som stikker seg frem litt vel langt. Sorry, det heter vel feminister...

Selv har jeg aldri vært utpreget feminin. Joda, liker å se ut som kvinne! Sminke meg og kle meg i kjole. MEN, jeg er også jenta som var i militæret. Elsket å skyte med gevær og kjøre lastebil. Etterhvert ble jeg også beltevognsjåfør. Lite kvinnelig, men gud så gøy! Men, jeg dro jo ikke i militæret fordi det skulle være gøy. Jeg hadde en genuin interesse av å forsvare landet vårt dersom det skulle bli nødvendig. Jeg er jo vokst opp med Gorbasjov i Russland som truet med sitt militære, historier om famliemedlemmer som punkterte dekkene på bilene til nazistene under 2. verdenskrig, filmen "Født 4. juli" fra 1989 som handlet om Vietnamkrigen og andre krigshistorier. Mitt mål var å få innsikt i hva jeg kunne være med å bidra til dersom krigen brøt ut. Ville ikke bare sitte og tvinne tommeltotter og vente på at mannfolka skulle redde oss!

Den gangen var jeg eneste jenta i Transporten i Vatneleiren blandt 197 mann! Tenk hvordan det føltes da det ble presentert høyt i samlingssalen første dag! "Velkommen til tjeneste! Og så har vi faktisk med oss 1 kvinne blandt 197 menn"! Jeg stod bakerst og fikk 197 øyne på meg! Var ikke forberedt på at jeg ikke hadde medsøstre med meg denne dagen! Men, jeg turte å vinke, hehe
Heldigvis var det MP-jenter i leiren, så dersom jeg trengte noen å snakke med, så bodde jeg på rom med disse heldigvis. Men selv om det ble veldig fokus første dagen på at jeg var eneste jente, var det utrolig mange ganger de glemte å hente meg dersom det sjedde noe vi som soldater måtte være med på.

En episode vil jeg aldri glemme. Den er veldig aktuell på kvinnedagen! 
Vi var akkurat ferdige med uniformspliktig tjeneste den første mnd. på rekrutten. Vi kunne endelig gå i sivilt! Det var jo deilig. På med olajakke og olabukse! Joda, vi snakker 1994 da dette var moderne, hehe. Jeg hadde blitt venninne med Vibeke som jeg delte rom sammen med. Vi gikk tur rundt i leiren og endte opp i hovedporten. Der ble vi stående og prate med gutta på vakt. Vi stod på innsiden. Plutselig kommer leirsjefen utenfra. Han ser Vibeke og meg og peker på oss, og du kan se blodårene i ansiktet hans utvide seg, idet han omtrent skriker at vi skal se til helvete å komme oss ut av leiren! Vi hadde ingenting på innsiden å gjøre!!! Det var bare tillatt for soldater!
Jeg trekker pusten og er på vei til å svare han at vi faktisk var soldater!!!, men ble stoppet av Vibeke som sparket meg på leggen. Hun hvisket "ikke gjøre noe stort nummer ut av det. Vi bare går ut nå, og går inn igjen når han har forlatt stedet"!

Denne episoden sitter i meg enda faktisk! Jeg kjenner at jeg blir skikkelig irritert på meg selv som ikke bare kunne slenge i trynet på dette befalet at han var en skikkelig idiot som ikke visste at han hadde kvinnelige soldater i leiren sin! At jeg lot meg roe ned av Vibeke! Men, klart, jeg hadde jo ikke lyst til å sette Vibeke i en vanskelig situasjon fordi jeg tør å si i fra. Vibeke var 18 år tror jeg den gangen. Jeg var 25 og ikke så redd av meg lenger. Men, hadde jeg vært alene, ja da hadde han fått høre det altså, hehe.

Det var flere episoder som jeg opplevde i militæret. Den klassiske er vel å bli kalt madrass! Kun fordi man er kvinne! Eller når en 19 årig fenrik står og forteller deg om livets realiteter! Hvor viktig det var med skikkelig puss av utstyr slik at det ville fungere fint igjen neste gang vi skulle bruke det. Den gangen hadde jeg bodd hjemmefra i 7 år allerede og visste da det! Og det sa jeg også. Han ble stille da...

Kan vi noen gang se frem til å bli behandlet likeverdig, eller vil det for alltid være slik? Jeg håper ikke kampen som startet på 1800-tallet skal være forgjeves. Vi har kommet et stykke på vei, men har fortsatt en lang vei å gå. "Rom ble ikke bygd på en dag skal man vite"!

#kvinnedagen #kvinner 

2 kommentarer

Olaug

08.03.2016 kl.22:06

Veldig spennende å lese. Spesielt delen fra militæret.

Jeg har inntrykk av at det er mye som har forandret seg etter det, men dessverre også mye som er det samme.

Som du sa er det fortsatt et stykke igjen.

Men jeg velger å tro at vi er på riktig vei, og at vi vil ankomme. Så lenge vi ikke mister motet.

trudesynet

09.03.2016 kl.09:36

Olaug: Tusen takk for kommentaren du la igjen her :-) Hyggelig å se at jeg har noen lesere!

Skriv en ny kommentar

trudesynet

trudesynet

47, Oslo

Har vel en mening om mangt og mye. Liker å skrive både alvorlige emner, men håper også å komme med noen humoristiske betraktninger i blant. Elsker å få folk til å le, så hvis du trekker på smilebåndet når du leser bloggen min, la meg få vite det!

Kategorier

Arkiv

hits